PFAS har først kommet på vår agenda de siste 6 månedene. Vi vet fortsatt altfor lite, men det er sikkert at vi står overfor en utfordring som vi må ta på alvor.
Det umiddelbare dilemmaet - uvitenhet
De tusenvis av forskjellige PFAS-stoffene har det til felles at de har en svært lang nedbrytningstid eller er uforgjengelige. Noen er påvist å utgjøre en helserisiko, men enda flere er ukjente. Det er heller ikke helt avklart hvilket akkumulert kvantum som må anses som farlig for mennesker. Vi vet det rett og slett ikke; det baserer seg akkurat nå på indikasjoner og styrket mistanke basert på eksisterende kunnskap om PFOS og PFOA. Det er vanskelig å forholde seg til størrelser som nanogram. Satt inn i menneskelig hverdag, vil man på et 80-årig liv og med et innhold på grenseverdien 2 nanogram PFAS/liter, via drikkevann, innta ca. 1/10 mg PFAS. Isolert sett er det trolig ikke hovedproblemet, men akkurat nå ser vi vannboringer med opp til flere tusen ganger høyere innhold, typisk på grunn av historisk produksjon nær boringene og/eller aktiviteter knyttet til for eksempel brannslukking. I tillegg er PFAS-kildene i hverdagen mange, og det oppstår derfor en cocktaileffekt av ukjent omfang. Derfor haster det med å få klarlagt de viktigste kildene til vårt inntak av PFAS. Det må være åpenbart for Norge å være en pådriver for dette i EU.
Miljøstyrelsen har sovet i timen
Når det gjelder informasjon og begrensning, er Suztains oppfatning at Miljøstyrelsen både er – og har vært for passive. Styrelsen har i minst 15 år vært klar over PFAS-problematikken, inkludert i regnvann. Undersøkelser fra 2000-2004 ble iverksatt på bakgrunn av kunnskap om PFAS’ miljøfarlighet. Likevel unngikk Styrelsen å handle på resultatene. Tvert imot har Styrelsen i alle år deretter godkjent en rekke produkter og metoder med PFAS-innhold og har gjort svært lite for å begrense bruken av PFAS. Som en konsekvens har intetanende produsenter, landbruk og forbrukere ikke forholdt seg til problemet. I 2021 ble grenseverdiene for PFAS i vann endret uten noen ytterligere handlingsplan. Dette kan gjøres bedre.
Problemet er utbredt i de norske hjemmene
Det har flere steder blitt nevnt at utslipp til miljøet skjer via sprøytemidler i landbruket. Det gjør det også, og det er lett å kvalifisere presist, for sprøytemidler er et av de få PFAS-områdene man nøyaktig kan kvantifisere. Pilen peker imidlertid på at det i langt større grad også er hjemme hos oss alle at vi må være oppmerksomme. Det er med sikkerhet PFAS i mange ting vi kjøper, og dessverre er det nok bare toppen av isfjellet.
Teflonpanner, vannavvisende tekstiler, impregneringsmidler, klær, personlige pleieprodukter, tepper, møbler, maling (inkludert båtmalingsprodukter), samt biler – for å nevne noen av de mange kategoriene der PFAS er utbredt i langt de fleste hjem. Du kan se vårt sortiment av PFAS-frie hverdagsprodukter her.
Men PFAS finnes også i mange matvarer, fra oksekjøtt og fisk til grønnsaker og egg. En betydelig del av husholdningers PFAS ender derfor via avløpsvannet i renseanlegg, der slammet brukes som gjødsel i landbruket. Dermed blir husholdningenes PFAS-forbruk plutselig en uvelkommen gjest i landbruket og med års forsinkelse i grunnvannet. På lette jorder naturlig nok raskere enn på leirjord. Det er ikke umulig at dette kan være en av årsakene til at man finner forhøyede PFAS-nivåer i drikkevannet på sommerhusområder på grunn av septikksystemer.
Potensielt en bombe under vårt resirkuleringssystem
I Suztain har vi ennå ikke identifisert noen produkter i vårt sortiment med PFAS. Men det kan være en kortvarig trøst. Problemet kan nemlig oppstå indirekte, via emballasje og pakninger. En fersk studie fra det anerkjente amerikanske Notre Dame-universitetet viser at store mengder plastemballasje i USA er behandlet med PFAS for å gjøre innholdet lettere å få ut av emballasjen. Migrasjon fra emballasjen til innholdet er påvist. Hvis det samme er tilfelle i EU, betyr det – i tillegg til det uhensiktsmessige med migrasjon av PFAS til matvarer og annet innhold – at vi potensielt går inn i et nesten Kafka-aktig resirkuleringsscenario, der vi i god tro om gjenbruk av materialer bidrar til å opprettholde og til og med forsterke PFAS-problemet.
I betydelig grad må det forventes at papir har samme utfordring, som nylig ble kjent fra engangsservice og pizzaesker. Det er umiddelbart behov for å få klarlagt bruken av PFAS i emballasje. Er det for eksempel PFAS i yoghurtbeholdere eller plastbokser med ferdigmat? Jeg vil sterkt oppfordre Miljøministeren til å sette i gang og få aktivert sin Styrelse. Som førsteprioritet bør konkrete skritt tas for at bedrifter kan dokumentere PFAS-frihet i emballasje for mat og personlige pleieprodukter. Deretter bør det utarbeides en plan for hvordan produkter med PFAS skal behandles i resirkuleringssystemet, og en umiddelbar merkingsordning for PFAS-innhold virker logisk.
I Suztain har vi tatt utfordringen på alvor, og har umiddelbart spurt våre leverandører av personlige pleie- og husholdningsprodukter, slik at både du og vi kan være helt sikre på at alt er PFAS-fritt.
Hva kan vi som forbrukere gjøre?
PFAS-problematikken må tas på alvor. På kort sikt kan vi bruke vår sunne fornuft. Et langt stykke på vei kan du allerede nå gjøre en del selv. Du kan unngå den billige stekepannen med non-stick overflate og kjøpe en europeisk kvalitets jernpanne. Du kan unngå impregnerte klær og heller kjøpe PFAS-fri impregnering og selv impregnere klærne og skoene dine. Du kan kjøpe naturlig og gjerne økologisk personlig pleie, for vårt største organ, huden, kan absorbere PFAS i nanoform.
Kjøp gode, ferske matvarer i stedet for ferdigretter. Bor du i et spesielt utsatt område, kjøp et keramisk filtersystem for å rense drikkevannet. Og hvis du har muligheten, kom i gang med hjemmedyrking, og utnytt sjansen for en sunn, økologisk og velsmakende høst. Som en ekstra bonus gir det økt livskvalitet.
